To år etter debuten deres er «Gloomball» tilbake med «The Quiet Monster». Det andre albumet til nykommerne fra Tyskland er litt hardere enn forgjengeren og grooves og riff i henhold til hvert triks i boken. De fem guttene har kanskje ikke funnet opp hjulet på nytt, men de gjør det de gjør bra. Gloomball passer lett inn i rekken av band som vet å skrive fengende melodier eller sanger, og de kombinerer modernitet med klassisk materiale så smart at selv etter tredje lytting vet du ikke hvor du skal klassifisere gutta. Men én ting er klart: "The Quiet Monster" kommer definitivt rett inn i blodet ditt.
Med debutalbumet i april 2013, som var mer enn bare verdt å lytte til, brakte de tyske nykommerne «Gloomball» et friskt pust til den tyske rock- og metalscenen. «The Distance» gjorde det femmannsbandet rundt frontmann Alen Ljubic internasjonalt kjent i en fei. De påfølgende turneene og konsertene med blant annet «Eat The Gun», «Motorjesus», «Eisbrecher» og «Saltatio Mortis» forsterket ytterligere inntrykket av at det har kommet et band hit som vi vil høre fra i fremtiden . Og faktisk er det andre albumet «The Quiet Monster» nå stolt klar for utgivelse og dokumenterer en umiskjennelig videreutvikling. Det andre albumet følger sømløst etter det sterke debutalbumet stilmessig, men går et skritt videre komposisjonsmessig og tekstmessig.
De tolv nye sangene viser seg å være enda mer varierte og dynamiske, tekstene skrevet av Ljubic som modne refleksjoner av hans tanker og følelser. Helt fra starten merkes det at gutta rundt frontmann Alen Ljubic jobber mye mer direkte, variert og røft enn tilfellet var med «The Distance». Grunnlaget for det nye albumet er den stabile line-upen til Gloomball. Som på «The Distance» er de kunstneriske kreftene jevnt fordelt mellom Ljubic, gitaristene Björn Daigger og Jossi Lenk, bassisten Basti Moser og trommeslageren Danny Joe. Sammenlignet med debuten, er sangideene til «The Quiet Monster» denne gangen basert på skuldrene til alle bandmedlemmene. En klype Southern Rock fra merket «Anti-Mortem», som noen ganger høres ut som «Pantera», en god dash «Godsmack» på toppen og det hele krydret med det fineste «In Flames»-krydderet – «Gloomball» er klar.
GLOOMBALL - Straight To Hell (offisiell tekstvideo)
Spesielt «Godsmack» ser ut til å ha etterlatt et varig inntrykk på guttene, ettersom «Monsteret» som åpner etter introen «The Quiet...» også kunne vært skrevet av dem. Typiske Gloomball rockehits som «Straight To Hell» eller «Towards The Sun» dokumenterer den store energien til dette bandet, så vel som deres evne til å balansere dynamikk og fengende. Senest med «All Beauty Dies», som minner litt om den stille «In Flames», tar det nye lange jernet fart på monstervis, og Gloomball presenterer oss for en meget vellykket berg-og-dal-banetur. Mens den mektige «Sirens (Die Alone)» presser seg kraftig frem, sprer «One More Day» en behagelig melankoli. Med «Sullen Eyes» er Gloomball overraskende røffe og tunge, et heavy metal-groovespor med – som Ljubic kaller det – «en usedvanlig ond følelse for oss». Sporet «Blood Red World» er på samme måte eksperimentelt, om enn i en annen stilistisk retning, der Gloomball bryter ny mark, jobber med kor og til og med eksperimenterer med strykere på slutten av sangen. Med den endelige «Blue Is Turning Into Grey» er det et noe uvanlig spor, men det avslutter med suksess et mangefasettert album takket være dets litt annerledes retning.
Apropos kor: Musikerne fant bemerkelsesverdig støtte i bakgrunnsvokalen i sangene «Monster» og «Blue Is Turning Into Grey» fra Matthias Hechler fra det tyske gotiske metallfirmaet Crematory. De nok en gang vellykkede tekstene skrevet av Alen Ljubic bør også nevnes. Gloomball-frontmannen hadde allerede pakket sine gjennomtenkte historier i passende ord på «The Distance», men denne gangen er temaene hans enda litt mer personlige. Som i «Monster», albumåpneren, med sin slående tekst «lys opp verden, vær monsteret, jeg vil aldri gå i stykker og jeg vet at jeg kan ta dette monsteret». Ljubic: "Jeg liker å jobbe med metaforer, og på en eller annen måte er det små monstre i oss alle, det kommer bare an på om du bruker dem positivt eller negativt." Ljubics tekster har dybde og mening uten å virke kryptiske eller reservert. "Selvfølgelig vil jeg at alle skal forstå bekymringene mine, slik at jeg kan videreformidle mine ideer og perspektiver."
Som albumtittelen antyder, kryper monsteret stille på deg for å skremme deg enda mer. Følgelig utfolder den lange spilleren sitt utrolige potensial og uante allsidighet litt etter litt og litt mer for hver lytting. Poenget er at Gloomball har gjort alt riktig på deres andre album. Det mangler fortsatt litt for å gjøre «The Quiet Monster» til et ekte beist, men hvis musikerne holder på, bør ingenting stå i veien for det snart. «The Quiet Monster» er et godt album på kjente stier, med en del høydepunkter, men også 2-3 nullrunder. Helhetsinntrykket er stort sett positivt og albumet får en klar anbefaling. Fans av grooving alternativt metall vil få en skikkelig godbit her.
Du kan gjøre albumet kjøp i butikken vår.
Tracklist
- Stillheten…
- Monster
- Rett til helvete
- All skjønnhet dette
- Mot Solen
- Sirener (The Alones)
- En dag til
- Dypne øyne
- (Ikke) Overgi deg
- Uknuselige
- Blodrød verden
- Blått blir til grått
[rwp-review id=»0″]
Mer for deg:
«Dravens Tales from the Crypt» har vært fortryllende i over 15 år med en smakløs blanding av humor, seriøs journalistikk – for aktuelle hendelser og ubalansert reportasje i pressepolitikken – og zombier, garnert med mye kunst, underholdning og punkrock. Draven har gjort hobbyen sin til et populært merke som ikke kan klassifiseres.
Bloggen min var aldri laget for å spre nyheter, enn si å bli politisk, men med aktualitet kan jeg bare ikke la være å fange opp informasjon her som ellers er sensurert på alle andre kanaler. Jeg er klar over at designsiden kanskje ikke virker "seriøs" for mange i denne forbindelse, men jeg vil ikke endre dette for å glede "mainstream". Alle som er åpne for ikke-statskompatibel informasjon ser innholdet og ikke emballasjen. Jeg har prøvd nok å gi folk informasjon de siste 2 årene, men la raskt merke til at det aldri spiller noen rolle hvordan det "pakkes", men hva den andres holdning til det er. Jeg vil ikke ha honning på munnen til noen for å møte forventningene på noen måte, så jeg vil beholde dette designet fordi jeg forhåpentligvis på et tidspunkt vil kunne slutte med disse politiske uttalelsene, fordi det ikke er målet mitt å fortsette slik for alltid 
Jeg lar det være opp til alle hvordan de takler det. Du må gjerne kopiere og distribuere innholdet, bloggen min har alltid vært under WTFPL lisens.
Det er vanskelig for meg å beskrive hva jeg faktisk gjør her, DravensTales har blitt en kulturblogg, musikkblogg, sjokkblogg, teknologiblogg, skrekkblogg, morsom blogg, en blogg om funnet gjenstander på internett, internett bisarr, søppelblogg, kunstblogg, varmtvannsbereder, tidsåndsblogg gjennom årene , Skrapblogg og grabbag-blogg ringt. Alt som er riktig ... - og likevel ikke. Hovedfokuset for bloggen er samtidskunst, i ordets bredeste forstand.
For å sikre driften av siden er du velkommen til Gi en donasjon med kredittkort, Paypal, Google Pay, Apple Pay eller direkte belastning/bankkonto. Tusen takk til alle lesere og støttespillere av denne bloggen!
