Debutalbumet "Love in Black" av "Caesar barn» Med sine lavmælte gitarer og mørke melodier går den tilbake i tid til da gotisk rock var på topp. Du tror kanskje ikke helt at dette bandet stort sett kommer fra Tyskland. Stilen er goth rock/metal med elementer fra dark metal-sjangeren. Påvirkninger fra band som «Sister of Mercy», «Tiamat», «Paradise Lost», men også tyske goth metal-ikoner som «Darkseed» eller «Scream Silence» kan ikke nektes. På «Love in Black» tar Daniel Mitchell over Vovals og er mer i den alternative sektoren enn i den virkelig mørke sektoren, men det passer. Alle som hørte på gotisk metal/rock på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet vil like denne plata.
The Children of Caesar går under navnene André Marcussen (Rhythm Guitar), Christopher F. Kassad (Bass & Lead Guitar) og Dino Cadavian (trommer), og Daniel Mitchell fra det amerikanske metalbandet «Autumn Eyes» står for sangen, ikke en dårlig en Grip, som er vellykket her fordi den passer musikkstilen godt vokalt - men det tar likevel litt å bli vant til. Bandets gotiske rock kommer over med en ekstremt mørk lidenskap, og i likhet med deres forbilder er låtskrivingen mørk og dyster. På den ene siden er det tekstene som omhandler mørke temaer – en stor fascinasjon for alt sykelig, død eller tomhet kan ikke nektes. På den annen side har vi implementeringen av disse tekstene og stemningene i musikken. Til slutt betyr dette mange uhyggelige, vakre melodier, noen ganger veldig sakte og opprettholdende, noen ganger ekstremt ettertrykkelig med bass og riff. Den sørgelig jamrende leadgitaren setter tonen. Tastatur og programmering blir heller ikke neglisjert og skaper skumle stemninger avhengig av dine behov. Den harmoniske backing vokalen og korinnleggene runder låtene fint av.
Cæsars barn - Kjærlighet i svart
Lydeffektene som høres når du lytter til åpneren Defector kan også være apokalypsens trompeter. Egentlig er de første barene bare et fint, mørkt tastaturspill som bør forberede deg på en vegg full av kraftig gotisk rock. I harmoni med orgellyder og de mørke sfæriske keyboardene spiller bandet spennende og kompromissløs Gothic Metal. Frontmann Daniel Mitchells stemme alene får deg til å grøsse og med de mørke, sinte gitarene, de stormfulle trommene, de mystiske keyboardene og den kraftige bassen er det gotiske showet perfekt. "Defector" bygget "Child Of Caesar" med stor oppmerksomhet på detaljer og likevel en enkel struktur. Alle som tror at de gotiske rockerne er en av de endeløst kopierte klisjegoterne tar feil. I en svart scene der den samme grøten kokes og varmes opp tusenvis av ganger om og om igjen, kommer endelig et friskt pust på en overskyet høstdag og viser at det er en annen vei!
Introduksjonen til «Red Sun» er melankolsk harmonisk. Opprinnelig akustisk, forvandles sangen raskt med trommer i mellomtempo og akselererer. De enkle, sfæriske tastaturene gir det bestemte noe, noe som gjør det hele enda mer magisk og deprimerende. Axe Man Christopher spiller også en strålende gitarsolo her. Refrenget er fabelaktig implementert og brenner seg inn i minnet ditt. I alle fall er midttempo-sporet en kraftig, genial Gothic Metal-storm som fullt ut utvikler sin energi i en høy torden, og regningen fungerer definitivt. Portene til briljant gotisk metall åpner «Child Of Caesar» med tittelen «Gates». Som før er det midttempo sangfare med mørke keyboards, gitarer og basser som ikke kunne vært kraftigere. Dette beviser at mindre kan være mer, ettersom det elektriske pianoet definitivt setter prikken over i-en på refrenget. Mot slutten av denne strålende gotiske metal-salmen er det igjen obbligato gitarsolo, denne gangen akkompagnert av pianoer. En ting er sikkert: «Child Of Caesar» vet å skrive melodiske, hymniske refrenger som ofte er fengende.
Cæsars barn - Rød sol
"Nero" er veldig melodisk i sin leadgitar. Rytmegitarene og basslinjene er imidlertid holdt relativt enkle. Absolutt verdt å høre på, men det er nok sangen fordi du er mer sannsynlig å hoppe over den. Gitarsoloene akkompagnert av pianolyder hjelper egentlig heller ikke. Tastaturspillingen får håret til å reise seg i løpet av de første sekundene av «Long Live The Night». Det høres ut som ren skrekk og melodien er bare uhyggelig vakker. Denne melodien utgjør også det ledende elementet i refrenget. Bass og gitar(er) er igjen rettet mot frykt. «Lost Sacrifice» får i utgangspunktet lytteren til å tenke på en krigsfilm, marsjerende trommer, lyder som fra en gammel radio... du skjønner hva jeg mener, før lyden er helt stereo og med full kraft. Trommelydene forblir de samme til å begynne med til den fortsetter med konsentrert, energisk gotisk rock. Lyrisk sett handler det om kristendommens hykleri, eller selve kirken. En sterk låt som nok en gang beviser sin styrke i refrenget. Musikken til «Child Of Caesar» er definitivt ikke designet for fart, selv om kontrabassen brukes her og der: låtene er nesten helt i midttempo. Men hastighet er noe "Child Of Caesar" ikke trenger. Bandet spiller fantasifulle Goth og sangeren deres trollbinder lytteren med stemmen sin.
På «You» er det igjen melodiske leadgitarer som ikke kunne vært mer melankolske. Hele bandet blander nok en gang det beste sammen for å lage en gjennom rocka låt. Strengelyder kommer tilbake på «At Heart», som lener seg mykt mot pianospillet. Her møter symfonisk, magisk herlighet brutal hardhet og selvfølgelig, som det skal: vakkert mørkt! Også her stemmer det hele. De rocka 3-akkords gitarriffene kunne imidlertid vært litt mer varierte her. Dette motvirkes imidlertid umiddelbart når takten endres og den beste gitarsoloen kan høres igjen. Som alltid bakerst i låten, som etter denne korte, raske ekskursjonen leder tilbake til de moderate, mørke stiene før det blir stille. Tittelsporet «Love In Black» kommer etterpå og her kommer den konsentrerte kraften til «Child Of Caesar» ut av høyttalerne og inn i lytterens ører. Fokuset i denne sangen er mer på den hymniske sangen, og musikerne spiller instrumentene målbevisst i sin renhet og derfor scorer også «Love In Black» høyt. «Worlds Without Skies» er siste spor på albumet og imponerer med sine vakre pianomelodier, som danner et mektig element i begynnelsen og i midten. De lette keyboardene, gitarene og kraftige bassene og sangeren skaper et totalt kunstverk.
Selvfølgelig finner ikke Child Of Caesar opp hjulet på nytt, men de gjør en veldig god jobb på debutalbumet og rocker til tider veldig jordnært og skittent. De fleste sangene er veldig lette for øret og blir ikke kjedelige selv etter å ha hørt på dem flere ganger. Det er to-tre mindre gode låter, men det er det man vanligvis har. Jeg er i alle fall overrasket over «Love in Black», som gjør et stort utropstegn i tider hvor det gis ut relativt få gode album i Gothic Metal-sektoren. Noen ganger er riffene og arrangementet relativt enkelt, og den melodiske delen av «Child Of Caesar» er ofte i vokalen, så vel som på keyboardene og nå og da i hovedgitaren, og likevel byr bandet på en mørk, langsom og uhyggelig lyd rundt i. vakker Goth Metal fra Tyskland. Fans av Sisters eller Tiammat bør absolutt høre på dette, for du kan tydelig høre stilen fra 90-tallet her og finne noe du sannsynligvis ikke har hørt på denne måten på lenge. Mer av det, det fikk meg i hvert fall til å ville høre på eldre plater igjen...
Tracklist:
- Avhopper
- Red Sun
- Gates
- Nero
- Lenge leve natten
- Mistet offer
- Du
- På hjertet
- Kjærlighet i svart
- Uten himmel
[rwp-review id=»0″]
Mer for deg:
«Dravens Tales from the Crypt» har vært fortryllende i over 15 år med en smakløs blanding av humor, seriøs journalistikk – for aktuelle hendelser og ubalansert reportasje i pressepolitikken – og zombier, garnert med mye kunst, underholdning og punkrock. Draven har gjort hobbyen sin til et populært merke som ikke kan klassifiseres.
Bloggen min var aldri laget for å spre nyheter, enn si å bli politisk, men med aktualitet kan jeg bare ikke la være å fange opp informasjon her som ellers er sensurert på alle andre kanaler. Jeg er klar over at designsiden kanskje ikke virker "seriøs" for mange i denne forbindelse, men jeg vil ikke endre dette for å glede "mainstream". Alle som er åpne for ikke-statskompatibel informasjon ser innholdet og ikke emballasjen. Jeg har prøvd nok å gi folk informasjon de siste 2 årene, men la raskt merke til at det aldri spiller noen rolle hvordan det "pakkes", men hva den andres holdning til det er. Jeg vil ikke ha honning på munnen til noen for å møte forventningene på noen måte, så jeg vil beholde dette designet fordi jeg forhåpentligvis på et tidspunkt vil kunne slutte med disse politiske uttalelsene, fordi det ikke er målet mitt å fortsette slik for alltid 
Jeg lar det være opp til alle hvordan de takler det. Du må gjerne kopiere og distribuere innholdet, bloggen min har alltid vært under WTFPL lisens.
Det er vanskelig for meg å beskrive hva jeg faktisk gjør her, DravensTales har blitt en kulturblogg, musikkblogg, sjokkblogg, teknologiblogg, skrekkblogg, morsom blogg, en blogg om funnet gjenstander på internett, internett bisarr, søppelblogg, kunstblogg, varmtvannsbereder, tidsåndsblogg gjennom årene , Skrapblogg og grabbag-blogg ringt. Alt som er riktig ... - og likevel ikke. Hovedfokuset for bloggen er samtidskunst, i ordets bredeste forstand.
For å sikre driften av siden er du velkommen til Gi en donasjon med kredittkort, Paypal, Google Pay, Apple Pay eller direkte belastning/bankkonto. Tusen takk til alle lesere og støttespillere av denne bloggen!
