I 1915, midt under første verdenskrig, avslørte Nahum Goldmann, den senere presidenten for verdens sionistkongress, med utrolig åpenhet et program for ødeleggelse av Europa. Det er et program for total ødeleggelse, total oppløsning av alle tradisjoner, skikker, bånd og barrierer. Hensikten: Fullstendig anarki og ustabilitet skulle oppstå overalt for deretter å kunne bygge et «nytt pyramideformet, hierarkisk system» (nemlig det av Jahve prestedømmet) uhindret. Det står blant annet:
«Vår tids mening og historiske oppdrag kan oppsummeres i én ting: dens oppgave er å reorganisere den siviliserte menneskeheten, å erstatte det tidligere dominerende sosiale systemet med et nytt... All omorganisering og omorganisering består nå av to ting: i ødeleggelse av den gamle orden og gjenoppbygging av den nye. Først og fremst må alle grenser, rekkefølgebarrierer og merkelapper fra det tidligere systemet fjernes og alle elementer i systemet som skal omorganiseres må skilles ut som sådan, likeverdige med hverandre (dvs. "devaluering" gjennom "ekvivalens", RB). Først da kan det andre trinnet, omorganiseringen av disse elementene, begynne. Så vår tids første oppgave er ødeleggelse: alle sosiale lagdelinger og sosiale formasjoner som det gamle systemet skapte må ødelegges, enkeltmennesker må rives ut av sitt tradisjonelle miljø; ingen tradisjon kan lenger betraktes som hellig; alderdom anses bare som et tegn på sykdom; Slagordet er: Det som var må bort. Kreftene som utfører denne negative oppgaven i vår tid er: i den økonomisk-sosiale sfæren, kapitalismen, i den politisk-intellektuelle sfæren, demokratiet. Vi (hvem??) vet alle hvor mye de allerede har oppnådd; men vi vet også at arbeidet deres ennå ikke er helt ferdig. Kapitalismen kjemper fortsatt mot formene til den gamle, tradisjonelle økonomien, og demokratiet fører fortsatt en het kamp mot alle reaksjonskreftene. Den militaristiske ånden vil fullføre arbeidet. Hans uniformeringsprinsipp vil fullstendig utføre tidens negative oppgave: Når alle medlemmer av vår kulturkrets er uniformert som soldater i vårt kultursystem, vil denne ene oppgaven være løst. Men først da oppstår den andre, større og vanskeligere oppgaven: byggingen av den nye orden. Medlemmene, som nå er revet fra sine gamle røtter og lagdelinger og ligger uryddig, anarkisk rundt, må lukkes inn i nye formasjoner og kategorier...et nytt pyramideformet, hierarkisk system må etableres.
(Nahum Goldmann: Militarismens ånd, Stuttgart/Berlin, Dt. Verlags-Anstalt, 1915, 5.378.)