I midten av desember begynner temperaturene allerede å nå det punktet hvor du trenger en "isbryter", og så "isbryter» ankret ved Basel Z7 fra det fjerne Bayern fordi herrene for tiden var på en stor jubileumsturné. Det har nå gått ti år siden Alexander «Alexx» Wesselsky og Jochen «Noel Pix» Seibert skilte seg fra «Megaherz» og «isbryter» skapt. «Megaherz» finnes fortsatt i dag, men mens de tidligere kollegene måtte nøye seg med en respektabel 19. plass med albumet «Götterdämmerung», «isbryter» sikret tredjeplassen på listene med sin femte studioplate «Hell Must Wait», som ble gitt ut nesten samtidig. Denne fredagskvelden 13. desember fant mange fans veien til Z7 for å feire bursdagen sammen med bandet og supporten "A Life Divided", og begge band varmet virkelig opp den velfylte Z7.
Tilsynelatende, nesten to timer før konsertstart, sto hardcore-fans i Pratteln med sine frosne ben i minusgrader, noe som bare får meg til å riste på hodet i medlidenhet, siden dette ikke er et ungdomsband, og hvis du gjør ditt eget valg, Å være der så tidlig skal du ikke klage på kulden etterpå, men heller la isbryteren gjøre jobben sin. Så det hendte at Z7 allerede var full for de spesielle gjestene. München-bandet «A Life Divided» imponerte med sin fengende rock, som de på mange måter pyntet med elektroniske elementer. Jürgen Plangger og bandkameratene hans visste hvordan de skulle fengsle konsertgjengerne som utålmodig ventet på headlinerne og absolutt klarte å vinne noen nye fans den kvelden.
«A Life Divided» viste seg å være i beste festhumør rett etter en lang intro med «The Lost» fra årets langspiller «The Great Escaape». «It Ain't No Good» ble også applaudert tungt, og «Words» ble fulgt av et skarpt rop fra 2011-langspilleren «Passenger» før den melodiske «Feel» serverte popstykker i rockeform. «Hey You» sendte en gitarorkan og trommetornado over scenen under et tordenvær av lys, før den ble badet i blått lys for VNV NATION-coveret «Perpetual». «A Life Divided» var en mørk, metallisk eksplosjon, og du måtte lytte nøye for å gjenkjenne den originale sangen, selv om gutta egentlig ikke gjorde en dårlig jobb. Tross alt har denne formasjonen eksistert i ti år, og kollega Plangger, som også har nappet gitaren i «Eisbrecher» siden 2006, visste absolutt hvordan han skulle få publikum til å høre på «The Last Dance».
Det var NDH-standarder for dansegulvet for å endelig teste publikums lyriske selvtillit med den varierte «Heart On Fire». Det var tydeligvis mange gjengangere her, så det var ingen overraskelse at det etter en god halvtime ble mye velfortjent applaus. Etter min mening er bandets lyd i absolutt toppklasse, men stemmen til Jürgen Plangger er ikke min kopp te. Ikke at det er dårlig, ikke i det hele tatt, personlig er det bare litt for lyst for meg, så etter min mening forstyrrer det bandets lyd i stedet for å komplementere det. Men heldigvis er smaken forskjellig. “A Life Divided” er et flott liveband, det er ingenting å klage på, men det er ikke min sak, men du bør se og høre Jürgen igjen etter en liten pust i bakken. «A Life Divided» startet fra første minutt som om de var headliner, og den siste applausen var definitivt verdig en headliner.
Akkompagnert av 70-tallsdiskotek tok pausen før A-lagets kjenningsmelodi igjen skrudde opp spenningen. De to overdimensjonerte nevene plassert ved de to scenekantene lyste opp i dyp rødt og en datastemme møtte det store publikummet. Endelig fant hovedaktørene veien inn på scenen og herrene bød på to timer frem og tilbake med gamle og nye låter som bare var fantastisk. Så festen startet med «Kein Pity» og i det følgende settet fokuserte de på høydepunkter fra det siste tiåret og fortsatte med «Welcome to Nothing», «Adrenaline» og «Antibodies». Før hymnen «Augen unter Null» ble scenen badet i rødt lys, og det ble tilbudt mer aktuell mat for første gang. Etterpå kunne «Amok» igjen sette et visuelt høydepunkt med sin koreo med de nesten gammeldagse tønnene, og «Ice Age», der polarutstyret ble brukt, virket også kjent. Følgende «Uheldigvis» rocker fortsatt, og «Prototyp» ble applaudert like euforisk. Spillegleden var tydelig for alle på scenen og publikum og band økte fra låt til låt.
Setlisten hadde blitt modifisert og utvidet sammenlignet med "Hell Must Wait"-turneen og pepret med veltalende introduksjoner av Alexx, som nå hadde publikum helt i hendene, fortsatte turen med "Engel". Den store, selvtitulerte bandhymnen, som finnes i en 2013-versjon på singelen «10 Years of Icebreaker» og som Alexx nå tok en kapteinshatt og ishakker for, introduserte neste klassiske seksjon: Denne ble supplert med, blant annet «Schwarze Widow», som det ble servert litt sterk brennevin til. Det fortsatte med «Vergissmeinnicht», «Herzdieb» og «This is German» Den faste delen av showet endte strålende som en tyskrockende Musikantenstadl med røyksøyler, som imidlertid fikk sin fortjente fortsettelse i «Heilig» etter kun et kort avbrudd. «Crazy» endte med dundrende applaus og ble selvsagt kun toppet av «Bitch». Men herrene ga ikke opp og kom etter en ny pause tilbake med «Immortal for a lifetime». Men så var det endelig over, selv om en eller to stykker som «Can love be a sin» hadde falt mer i smak. Men så igjen neste gang.
Mange glade fjes og en synlig dyktig sanger takket for hverandre og tok veien hjem. Alexx og Noel Pix og deres musikere har et erfarent band sammen og leverte et vellykket show, som var spesielt imponerende på grunn av den varierte setlisten, sørget for at salen var full og satte folk i godt humør. Et flott sceneshow og du kan alltid glede deg til «Eisbrecher», gutta bare har det! Mennene går på full gass og publikum spiser sangeren Alexx ut av hånden hans fra første tone. Mannen er en stjerne som du nesten kan kjøpe hver eneste klisjé av. I tillegg til det kule skuespillet har han selvfølgelig også mye humor og er rett og slett en født entertainer. Icebreakers rocket scenen på sitt beste. Rekvisitter ble brakt på scenen for nesten hver sang og Alex var veltalende som vanlig. En flott kveld og en absolutt verdig reise gjennom 10 år med «isbrytere» som fortsatt gikk et skritt videre og aldri roet seg. Vi håper og er glade for at ting fortsetter slik, for i 2014 kan fansen håpe på et nytt album som vil bygge videre på suksessene fra tidligere år. Med det i tankene: Her er til de neste 10!
Setlist isbryter 10 års jubileumsturné
- Ingen synd
- Velkommen til ingensteds
- antistoff
- Adrenalin
- øynene under null
- Amok
- istid
- dessverre
- prototype
- Engelen
- isbryter
- Sort enke
- Forglemmegei
- Hjertetyv
- Det er tysk
- Heilig
- Verrückt
- Tispe
- Et helt liv udødelig
Følgende er traileren til Eisbrecher 10 Years Anniversary Tour 2013:
[rwp-review id=»0″]