Jul er skrekkens tid. Senest når tante Trudi og onkel Hans filosoferer om Gud og verden igjen på festen og om all maten og såntløsnår det er veldig ille igjen, ønsker man å være på et bedre sted. Så hvorfor ikke herde deg for hva som vil skje i de hellige dager?
Av denne grunn kjære venner av Natt Gruft, vi vil bidra til julehorror med en liten adventskalender og presentere deg en spesiell julebit hver dag mellom klokka 6 og 7. Åpne et vindu hver dag på din Adventskalender fra Krypten
Ordtaket i dag:
Juleballet pynter enormt; også i geviret – og rett foran.
For i dag, 11. desember, er det en ganske ekkel julehistorie:
På slutten av forrige uke skyndte jeg meg rundt i byen på kvelden for å handle litt for sent. I det øyeblikket var jeg ganske stresset og tenkte på julesesongen på en ganske uvennlig måte. Det var mørkt, kaldt og fuktig i parkeringshuset da jeg hev inn i bilen min alle de dyre, ubrukelige varene som folk gir bort i julen. Jeg manglet en kvittering som jeg kanskje trenger senere. Banning stille tok jeg veien til kjøpesenteret igjen. Jeg søkte det fuktige fortauet helt tilbake etter den tapte kvitteringen.
Så hørte jeg en stille hulk. Gråten kom fra en dårlig kledd gutt på rundt 12 år. Han var liten og tynn, og han hadde ingen pels. Den fillete flanellskjorten hans beskyttet ham lite mot nattens kulde.
Merkelig nok holdt han en hundre euroseddel i hånden. Jeg antok at han hadde mistet foreldrene sine og spurte ham hva som var galt. Han fortalte meg sin triste historie. Han snakket om sin store familie. Han hadde tre brødre og fire søstre. Faren hans var allerede død da han var ni. Moren hans hadde ingen utdannelse og jobbet to heltidsjobber som arbeider. Likevel tjente hun ikke nok til å forsørge sin store familie.
Likevel grenet hun alltid ut og klarte til slutt å sette av to hundre euro til barnas julegaver. Moren hans hadde satt ham av her på vei til hennes andre jobb. Pengene skulle han bruke til å kjøpe gaver til søsknene sine til det var akkurat nok igjen til bussen hjem. Han hadde nettopp gått inn i
Kom til varehuset da en større gutt tok tak i en av sine hundre og forsvant ut i natten."Hvorfor ropte du ikke på hjelp umiddelbart?" Jeg spurte.
Gutten sa "Jeg gjorde det."
"Og ingen kom for å hjelpe deg?" Jeg lurte.
Den rystende gutten stirret på fortauet og ristet trist på hodet.
"Hvordan skrek du?" Jeg ville vite. Med desperasjon i de dyptliggende, tomme øynene så den tynne gutten opp på meg og den tynne stemmen hans hvisket: "Hjelp, hjelp meg!"
Og det var klart for meg at absolutt ingen kunne ha hørt den stakkars, frysende guttens stille rop om hjelp. Så jeg tok tak i de andre hundre og løp så fort jeg kunne til bilen min.
(Via Wall Street på nett)