Venner, har du noen gang hørt om "Aokigahara"-skogen i Japan? Trøst dere, inntil for noen dager siden var denne skogen helt ukjent for meg. Ved en tilfeldighet snublet jeg over en rapport med tittelen «Aokigahara – The Suicide Forest», en skog i Japan hvor over hundre mennesker begår selvmord hvert år. Og nei venner, jeg vil ikke gå inn i selvmord i seg selv i dette innlegget, men heller en vakker skog som etterlater en bitter bismak.

Aoikigahara Jukai oversettes omtrent som "The Sea of ​​Trees" og er en omtrent 3.500 hektar stor skog, som ligger nord ved foten av Fuji-fjellet (mest kjent for vulkanen Fujiyama, som også er det høyeste fjellet i Japan), vest for Saiko og sør-øst fra Lake Shoji mellom Fujikawaguchiko og Narusawa townships i Yamanashi Prefecture. Da Fuji-fjellet sist brøt ut i 864, dannet det seg en skog på den tørkede lavaen, som med årene har vokst til en enorm skog som er uhåndterlig i dag. I denne er det også mange grotter der det er iskaldt selv om sommeren. Den mest kjente grotten er den populære turistattraksjonen «Narusawa Ice Cave». Den bærer ikke navnet for ingenting... Noen steder er skogen så tett bevokst at man i milevis ikke kan høre annet enn lydene som skogen selv produserer.

Allerede før skogen ble kjent for sin høye selvmordsrate, var den allerede fryktet og forbannet av japanerne fordi ånder kalt Yurei sies å være oppe på ugagn der, sterkest mellom kl. 2 og 3, da båndet mellom vår verden og De dødes verden burde være tynnest. Japanerne tror at mennesker som ikke får skikkelig begravelse etter døden eller som dør plutselig av unaturlige årsaker, blir yurei. Noen netter, til og med noen dager, er det meningen at du skal høre dem skrike, gråte og jamre. Selv trærne i skogen sies å være fulle av ondsinnet energi. Dette kan være en myte, men det bitre faktum er at skogen også ble gjort berømt av Ubasute: en slags "tradisjon" hvor det var normalt på 19-tallet å ta gamle, svake og syke familiemedlemmer opp på et fjell eller inn i en skog og overlate dem der til deres skjebne. Heldigvis er dette nå ulovlig.

Likevel dør rundt 100 mennesker i denne skogen hvert år, fordi den har den nest høyeste selvmordsraten i verden, rett etter Golden Gate Bridge. Men hva er det som trekker så mange desperate sjeler til denne skogen? To bøker har nok en del av skylden for dette. Den første boken, Kuroi Jukai, ble skrevet av Seicho Matsumoto. I denne boken, "The Tower of Waves", begår et par selvmord foran panoramaet av det snøstøvede Fuji-fjellet i Aokigahara-skogen. Den andre boken bærer det illevarslende navnet «The Complete Manual Of Suicide» og inneholder akkurat det tittelen allerede antyder: ulike teknikker for å ta livet av seg. I denne boken blir Aokigahara-skogen utpekt som "det perfekte stedet å dø" fordi sjansen for aldri å bli funnet i den enorme skogen er veldig høy, og det er ikke uvanlig at det skjer. Denne boken blir funnet ved siden av et lik.

Men ikke bare bøker kan bli funnet når du går gjennom Aokigahara-skogen ... - bånd er strukket overalt gjennom skogen, som folk har festet som kanskje ikke har vært avgjørende for deres gjerning og kanskje vil finne veien ut igjen. Hvis du følger disse båndene, finner du sjelden noe godt i den andre enden: avfall fra måltider, drikkeflasker, klær, paraplyer, tau på grenene på trærne, personlige gjenstander som bilder, sminkeutstyr, oppskårne ID-kort, nøkler, men også avskjedsbrev eller i verste fall en Lik, eller i det minste dets rester.

Selv om du bestemmer deg mot din handling, kommer du bare trygt ut av skogen i svært få tilfeller. Skogen er for tett tilgrodd, slik at du etter noen meter mister all oversikt og tåler nådeløst. I tillegg blir mobiltelefoner og andre GPS-aktiverte enheter, som kan være nyttige, ubrukelige i skogsdypet. Dette skyldes de høye jernforekomster i lavastenen, som forstyrrer signalene. Selv et klassisk kompass ville være ubrukelig her. Angivelig er det også et mystisk magnetfelt som gjør kompasser og elektronikk ubrukelig. Det er imidlertid ingen bevis som støtter disse påstandene. De japanske og amerikanske væpnede styrkene utfører regelmessig felles manøvrer i området og har ikke sett noen tegn til uvanlig aktivitet. Men mange innbyggere sier at selv folk som ikke var selvmord, ville bli sprø i denne skogen og derfor drepe seg selv.

I 1971 besluttet myndighetene å la politiet lete etter lik i skogen en gang i året for å kvitte seg med dem. Rett i «begynnelsen» av skogen er det også et digert skilt med følgende inskripsjon: «Livet ditt er en verdifull gave som foreldrene dine ga deg. Tenk på foreldrene dine, søsken og barn. Ikke hold bekymringene for deg selv og snakk om dem». Blant dem nummeret til en telefonrådgivningstjeneste, patruljer skal fraråde de som er lei av livet fra planene sine og det er også mange mindre skilt overalt, som advarer mot å forlate allfarvei, da det ellers er lett å gå seg vill.

For mange japanere er selvmord ikke noe uvanlig som et alternativ for å "ærefullt komme over" smerten ved en tapt jobb, et avdødt familiemedlem, en forlatt partner eller lignende for alltid. Generelt har Japan en trist rekord når det kommer til antall selvmord. Bare i 2010 tok mer enn 34.400 XNUMX mennesker livet av seg. Fra folk som ønsket å oppleve magien i denne skogen live, hører du en ting fremfor alt: når du først er i Aokigahara-skogen, hører du ingenting mer, det er - i ordets sanneste betydning - dødstille. I tillegg skal den bokstavelig talt trekke deg lenger og lenger inn i skogen, selv om du først ikke ville inn i den. I tillegg skal man alltid være omgitt av en svært undertrykkende følelse, frykt og forferdelig tristhet.

Jeg fant denne rapporten på YouTube, der en geolog leder kamerateamet gjennom skogen og forteller mange detaljer om Aokigahara Jukai og dagens samfunn i Japan uten å dramatisere. Han møter også en mann i telt midt i skogen og snakker til ham ...

Selvmordsskog i Japan (full dokumentar)