En akustisk kveld med Everlast - intim, autentisk og bærekraftig

To stoler, et keyboard og en akustisk gitar, Everlast trenger ikke mye mer for å føle seg komfortabel på scenen. Amerikaneren har forvist rap-attituden til kjelleren i ett år. Etter å ha turnert med «House Of Pain» i 2012 for å feire bandets 20-årsjubileum, har han nå fått nok av det. "Hip-hop tilhører unge mennesker," forklarer han i et intervju. "Jeg vil fortsatt rappe i studio, men jeg er for gammel for så overdreven turné." Selv i dag beskriver han seg selv og musikken sin som "ren hip-hop", men til syvende og sist handler det om historiefortelling. Det spiller ingen rolle om du er en MC eller en singer/songwriter som lar følgerne dine dele livshistoriene dine. De siste årene har Everlast lært å utnytte den dype klangen til orgelet sitt. Stemmen hans høres i alle fall ut den kvelden som om han aldri hadde gjort noe annet de siste 25 årene. Stemningen i utsolgte Kofmehl kunne ikke vært bedre og den nå helt grå newyorkeren i midten av førtiårene var helt begeistret over sin og en halvtimes singer- og låtskriveropptreden.

Det skal ikke to låter til for å formidle feel-good-stemningen på scenen til det utsolgte stedet. Det er egentlig ikke mange artister som kan svinge frem og tilbake mellom to – på overflaten – fundamentalt forskjellige musikksjangre like autentisk som Everlast. Den tidligere House Of Pain-frontmannen vil fortelle historier. Enten med hjelp av et komplett DJ-sett eller bare akustisk: Everlast er og forblir en lyrisk trollmann som kun bruker den musikalske bakgrunnen som lydspor for historiene sine. Ingen kan unnslippe den hese barytonen til Erik Schrody (Everlasts virkelige navn) og derfor brenner han seg inn i det kollektive minnet med sin blues. Det skal ikke mye til for en intimkonsert. Nemlig en keyboardspiller og en mann på gitaren. Den eneste måten du kan se at han er en rapper er ved hans noe brede klesstil. Everlast synger som om han har blitt voksen, og det er takket være dette faktum at han kan si linjer som «I Kill Anyone For You» uten at noen trenger å være redd ham. Artisten selv virker svært fornøyd med sin sparsomme instrumentalisering og stemningen i Kofmehl er ikke bare het, men kokende. Så svett at Everlast må fortsette å tørke av gitaren og ansiktet med en klut og du skulle ønske konserten hadde funnet sted i en liten, røykfylt klubb og ikke på utsolgte Kofmehl.

Everlast - Stone in My Hand (Kofmehl 21.10.13/XNUMX/XNUMX)

«Jeg spilte alltid noen få akustiske numre på show. Etter hvert ble det flere og flere av dem. Og jeg likte mange av dem bedre på den måten enn i de originale rockarrangementene fordi det er den formen jeg skriver dem i." Så Everlast ga ut CDen i vår «Liv akustisk» utgitt, som samler de akustiske versjonene av hans mest kjente sanger (inkludert House Of Pain-hiten «Jump Around»). "Å skrive sanger og tekster er livet mitt," sier han. «Det er derfor jeg elsker Tom Waits og Bill Withers: sangene deres er evig gyldige. Men dagens rap er 90 prosent dritt. Det er ikke lenger noen uttalelse om at de bare selger mote til barna eller – enda verre – narkotika. Dagens rappere er bare slaver av store selskaper og har ingen interesse i noe annet enn en feit bankkonto." Med sanger som «Black Jesus» har Everlast allerede skrevet noen sanger som fortsatt er aktuelle i deres samfunnskritikk i dag. Men hva plager han ikke innholdsmessig: «Hvem sier at vi må utvikle oss videre som samfunn? Jeg skriver om menneskets natur, og som alt annet i naturen går det i sirkler. Det vil aldri være en tid uten kriger, korrupsjon og sult – det har jeg ingen illusjoner om. Synes jeg dette er feil? Naturlig! Så jeg vil ikke slutte å skrive om disse tingene og gråte når jeg tror regjeringen min roter til.»

Mellom sangene tar New Yorker alltid tid til å mimre. Everlast har opplevd mye i livet sitt, og han liker å dele det med sine følgere. Erik Schrody kutter ikke ordene. Hans tilhengere takker ham enten ved å lytte ærbødigt eller juble frenetisk. Den jordnære holdningen som sangeren utstråler er imponerende. Han dedikerer sangen «Stone in my Hand» til de fengslede kvinnene i «Pussy Riot» og virker veldig ærlig om det. Når noen publikummere følger den lyriske forespørselen under den langsomme, akustiske versjonen av "House of Pain"-klassikeren "Jump Around", blir han synlig overrasket. "Jeg trodde ikke du faktisk kunne hoppe til denne versjonen," sier han. "Du beviste at jeg tok feil." Duoen dekker stort sett alt Everlast-katalogen har å tilby og går ikke glipp av en eneste hit. Fra «Black Jesus» til «White Trash Beautiful» til «What It's Like» manglet ingenting. Everlast og keyboardspilleren hans mestrer stille og sprudlende passasjer i tillegg til å spille med dynamikk ekstremt godt, så den minimalt instrumentale musikken blir aldri kjedelig.

Everlast så en ung kvinnes banner på balkongen som sa «Please Play Maybe». «I saw your sign,» sier den kraftige amerikaneren og oppfyller ønsket hennes, selv om han tydeligvis ikke har spilt sangen på en stund. «Jeg prøver bare å huske sangen.» Det starter med mye improvisasjon og korte pauser for å lete etter de riktige akkordene. "Beklager, men jeg tror aldri vi har spilt den sangen live." og da han gjorde en feil, så han på den unge kvinnen med et skyldig valpe-blikk og trakk på skuldrene unnskyldende. Publikum er foruten seg selv. En konsert kunne knapt vært bedre og det var kveldens øyeblikk og understreket ektheten til mannen på scenen. Amerikaneren har en karisma som får folk til å spise ut av hånden hans, noe som var tydelig synlig i de uendelige «NaNaNa»-sangene til «Put Your Lights On». Everlast ga hodet ditt gåsehud og lyden hans skaper alltid bilder i hodet ditt. Etter nesten halvannen time er det endelig over, selv om mange fortsatt håper at «Den hvite djevelen» dukker opp igjen, men det ble ikke noe av. En flott kveld med en enda større artist, hvor man bare skulle ønske at forestillingen var i en liten bar, med mye færre folk, med whisky og sigarer.

Everlast - Black Jesus (Kofmehl 21.10.13)

[rwp-review id=»0″]