«Glamour of the Kill» tråkker på gasspedalen med deres andre album «Savages» og de rocker, britene. Det er ikke så mye mer å si. Takket være flott låtskriving, sterke hooks og fete produksjoner «Glamour of the Kill» allerede svært vellykket i Storbritannia. Nå forbereder guttene seg på å erobre resten av verden og med dette albumet, som består av «all killer no filler», kan de lykkes!
Ifølge deres egen definisjon er bandets musikalske orientering «post-hardcore», selv om jeg ikke kan forholde meg til det når det gjelder begrepet. Davey Richmond (vokal, bass), Chris Gomerson (gitar), Mike Kingswood (gitar) og Ben Thomson (trommer) har en usedvanlig god følelse for melodier og også i polyfoni. Etter to EP-er ("Through The Darkness They March", 2007 og "Glamour Of The Kill", 2008) og deres debutalbum "The Summoning" (2011), er det andre albumet "Savages" nå i startblokkene. Denne ble produsert av Joey Sturgis (Asking Alexandria).
Spesielt numre som den første singelen "Break", som også er åpningen av albumet og inneholder gjestesanger Michael Vampire fra "Vampires Everywhere", samt følgende "A Freak Like Me", "Rescue Me", "Leave It". All Behind» eller det eneste roligere stykket «Tears Of The Sun» er rett og slett klare hits. Det er absolutt noe som skjer live! Visuelt oppfyller den tatoverte gruppen også alle kravene til et rockeband i moderne tid – jeg bryr meg faktisk ikke om utseendet, men jeg nevner det fordi en titt på gutta viser relativt godt hvilken musikk de lager. Selv om de ser litt villere ut enn de høres ut på plata. Det var her "Papa Roach" kom til tankene, selv om jeg ikke kan sakene deres godt og derfor ikke kan si om hardhetsnivået er høyere eller ikke. Gitarnivået og aggresjonen er høyere her.
Det som er ekstremt positivt er at de elleve tallene til syvende og sist ikke byr på en eneste slacker. Ok, for tilfeldige lyttere kan noen tall høres veldig like ut, men du kan ikke klandre noen for det lenger, i disse dager kalles de varemerker. Dessuten - og dette er det avgjørende poenget - er numrene absolutt vellykkede når de sees individuelt, og jeg kunne virkelig ikke nevne en sang som ikke virkelig rocker. For eksempel spretteren "Welcome To Hell". Hva slags tall! Sterk introduksjon, kule vers og et morderrefreng! Fremfor alt er vekslingen mellom drivende og knallende trommer og gitarpartier med jevne doble vokallinjer virkelig veldig vellykket. Dessuten er knurring (nesten) helt utelatt.
Englands suksessrike Party Animals slipper sitt nye album på våre breddegrader 20. september. Det hele er tilgjengelig i kompakte spilletider, alt er pakket inn i rundt tre minutter og så kan festen starte. Dette er en plate som definitivt kommer til å rotere oftere i spilleren min fordi miksen akkurat passer. Og ikke alle skriver en sang som «Welcome To Hell». Respekt. Lytte. Absolutt!
Tracklist:
- Break
- Second Chance
- Den eneste
- Lev for helgen
- En freak som meg
- hjerteknuser
- Rescue Me
- La alt ligge
- En vakker dag å dø
- Solens tårer
- Velkommen til helvete
[rwp-review id=»0″]