The Wanderer

"Ofte blir han anhaga budd,
metudes miltse, þeah þe he modcearig
geond lagulade longe sceolde
hreran mid hondum hrimcealde sæ,

wadan wræclastas. Wyrd bið ful aræd!”
Swa cwæð eardstapa, earfeþa gemyndig,
wraþra wælsleahta, winemæga hryre:
"Ofte jeg sceolde ana uhtna gehwylce
min karriere cwiþan. Nis nu cwicra nan

þe ic him modsefan minne durre
sweotule asecgan. Jeg vil ha noe sånt
þæt biþ in eorle indryhten þeaw,
þæt han sin ferdlocan feste bandasjen,
healde hans hordcofan, hycge swa han vil.

Ne mæg werig mod wyrde wiðstondan,
no se hreo hyge help gefremman.
Forðon domgeorne dreorigne ofte
in hyra breostcofan bindað fæste;
swa ic modsefan minne sceolde,

ofte øredobber, eðle bidæled,
freemægum feor feterum sælan,
siþþan geara iu gullvin kjærlighet
hrusan heolstre biwrah, og jeg hean þonan
vod vintersearig ofer waþema container,

sohte sele dreorig sinces bryttan,
hwær ic feor oþþe neah findan meahte
du vet det i meoduhealle min,
oþþe mec freondleasne frefran wolde,
weman mid wynnum. Hva er dette for list,

hu sliþen bið care to geferan,
þam þe him lyt hafað leofra geholta.
Warað hine wræclast, nales sår gull,
ferðloca freorig, nalæs foldan blæd.
Gemon han selesecgas ond sidencþege,

Hu hine på geoguðe hans gullvin
wenede å vite. Wyn eal gereas!
Forþon wat se de sceal hans winedryhtnes
leofes larcwidum longe forþolian,
ðonne omsorg ond slæp somod ætgædre

earne anhogan ofte bindað.
þinceð ham på modus þæt han hans mondryhten
clyppe ond cysse, og på cneo lecge
Honda ond heafod, swa han hwilum ær
i geardagum gifstolas breac.

ðonne onwæcneð eft wineleas guma,
fortalte ham biforan fealwe wegas,
baþian brimfuglas, brædan feþra,
hreosan hrim ond snaw, hagl blandet.
þonne beoð þy hefigran heortan benne,

sare æfter swæsne. Ha det fint,
þonne maga gemynd mod geondhweorfeð;
greteð gliwstafum, georne geondsceawað
secga geseldan. Svømt videre bort!
Fleotendra ferð no þær fela bringeð

cuðra cwidegiedda. Cearo bið geniwad
þam þe sendan sceal swiþe geneahhe
ofer waþema container werigne sefan.
Av denne grunn kan jeg få et bedre resultat
for hwan modsefa min ne sweorce,

þonne ic eorla livet eal geondþence,
hei, farlice flet ofgeafon,
modge maguþegnas. Swa þes middangeard
ealra dogra gehwam threeoseð ond fealleþ,
forþon ne mæg weorþan wis wer, ær han alder

wintra dæl i woruldrice. Wita sceal geþyldig,
ne sceal nei til hattheort ne til hrædwyrde,
nei til wac wiga nei til wanhydig,
ne to forht ne to fægen, ne to feohgifre
ne næfre gielpes til georn, ær han geare cunne.

Beorn sceal bidan, þonne han beot spriceð,
oþþæt collenferð cunne gearwe
hwider hreþra gehygd hweorfan vil.
Ongietan sceal gleaw hæle hu gæstlic bið,
Du kan også bruke en vest som denne,

swa nu missenlice geond þisne middangeard
vinder biwaune weallas stondaþ,
hrime bihrorene, hryðge þa ederas.
Woriað þa winsalo, waldend licgað
dreame bidrorene, duguþ eal gecrong,

wlonc bi welle. Sume parykk fornom,
ferede i forðwege, sumne fugel oþbær
ofer heanne holm, sumne se hara wulf
deaðe gedælde, sumne dreorighleor
i eorðscræfe eorl gehydde.

Yþde swa þisne eardgeard ælda scyppen
oþþæt burgwara breahtma leiekontrakt
eald enta geweorc idlu stodon.
Se þonne þisne wealthsteal wise geþohte
ond þis deorce lif deope geondþenceð,

frod in ferde, feor ofte gemon
wælsleahta slitt, ond þas ord acwið:
«Hvordan cwom mearg? Hvor mye? Hvor cwom maþþumgyfa?
Hva er symbolet for deg? Hwær sindon seledreamas?
Eala bestiller bune! Eala byrnwiga!

Eala þeodnes þrym! Hu seo þrag wat,
Genap under nihthelm, swa heo no wære.
Stondeð nu on last leofre duguþe
weal wundrum heah, wyrmlicum fah.
Eorlas fornoman asca þryþe,

wæpen wælgifru, wyrd seo mære,
ond þas stanhleoþu stormas cnyssað,
hrið hreosende hrusan bindeð,
Wintres woma, þonne won cymeð,
nipeð nihtscua, norþan onsendeð

hreo hæglfare hæleþum på andan.
Alt er ørefodlig eorþan ris,
onwendeð wyrda gesceaft weoruld under heofonum.
Hennes bið feoh læne, hennes bið freond læne,
her bið mon læne, her bið mæ læne,

eal þis eorþan gesteal idel weorþeð!”
Swa cwæð snottor på modus, sa ham sundor æt rune.
Til biþ se þe his treowe gealdeþ, ne sceal næfre his torn to rycene
født av hans breostum acyþan, nemþe he ær þa bote cunne,
eorl mid elne gefremman. Vel bið du ham er seceð,

frofre til fæder på heofonum, þær us eal seo fæstnung stondeð.

"Ofte opplever den ensomme barmhjertighet for seg selv,
målerens barmhjertighet, selv om han, urolig i ånden,
over havet må lange
rør med hendene i det rimkalde hav,

reise på eksilveiene – skjebnen er ubønnhørlig.»
Så sa vandreren, oppmerksom på vanskeligheter,
av grusomme dødelige kamper, kjære slektningers fall –
"Ofte alene hver morgen må jeg
Beklage min sorg; det er nå ingen som lever

til hvem jeg tør fortelle klart mine innerste tanker.
Jeg vet faktisk
at det er en edel skikk hos en mann
å binde fast hans tanker med tilbakeholdenhet,
hold skattekisten hans, tenk hva han vil.

Den trøtte mannen tåler ikke skjebnen,
heller ikke kan det urolige sinnet tilby hjelp.
Derfor binder de som er ivrige etter ros ofte et trist sinn
i deres brystkasse med tilbakeholdenhet.
Så jeg, elendig trist, skilt fra hjemlandet,
langt fra min edle slekt, måtte binde mine tanker med lenker,

siden det for lenge siden var jordens mørke
dekket gullvennen min, og jeg, avskyelig,
gikk så vintertrist over bølgenes binding.

Trist, jeg søkte salen til en gir av skatter,
Hvor jeg kan finne, langt eller nær,
en som i Meadhall kanskje vet om mitt folk,
eller kanskje ønsker å trøste meg, venneløs,
underholde med herligheter. Han vet hvem som opplever det

hvor grusom omsorg er som en følgesvenn,
til ham som har få elskede beskyttere.
Landflyktighetens vei venter på ham, ikke forvridd gull,
frosne følelser, ikke jordens ære.
han husker beholdere og mottak av skatter,

hvordan i ungdommen hans gullvenn
han vant til festen. Men all nytelse har sviktet.
Han vet faktisk hvem som må klare seg uten i lang tid
rådet til sin elskede herre
når sorg og sove sammen

binder ofte den elendige ensomme mannen –
han tenker i sitt hjerte at han
omfavner og kysser sin herre og legger seg
hender og hode på kneet, akkurat som han en gang gjorde til tider
i tidligere dager, likte gaveutdelingen.

Så våkner den venneløse mannen igjen,
ser foran seg de mørke bølgene,
sjøfuglene som bader, sprer vingene sine,
frost og snø faller, blandet med hagl.
Da er hjertesårene hans desto tyngre på grunn av det,

sår av lengsel etter en kjær. Beklager er fornyet
når minnet om slektninger går gjennom hans sinn;
han hilser med gledestegn, gransker ivrig
hans følgesvenner, krigere. De svømmer bort igjen.
Ånden til de flytende bringer aldri mange dit

kjente ytringer. Omsorgen fornyes
for den som må sende veldig ofte
hans trette ånd over bølgenes binding,
Derfor kan jeg ikke tenke hvorfor i hele verden
mitt sinn skal ikke bli mørkt

når jeg tenker på alle menneskenes liv,
hvordan de plutselig forlot hallgulvet,
modige unge holdere. Altså denne mellomjorden
svikter og faller hver dag;
Derfor kan en mann ikke bli vis før han eier

en andel av vintrene i denne verdens rike. En klok mann må være tålmodig,
og han må heller aldri være for hissig, eller for forhastet til å snakke
heller ikke for svak i kamper, heller ikke for hensynsløs,
heller ikke for redd, heller ikke for munter, heller ikke for grådig etter rikdom
heller aldri for ivrig etter å skryte før han vet sikkert.

En mann må vente når han skryter,
helt til han vet med sikkerhet
hvor tanken på hjertet kan ønske å vende.
Den kloke mannen må innse hvor forferdelig det vil være
når all denne verdens rikdom blir ødelagt,

som nå forskjellig i hele denne mellomjorden
vegger sto slått av vinden,
dekket med rim, snødekte boligene.
Vinhallene går til grunne, herskerne lyver
fratatt glede har verten alt omkommet

stolt av veggen. Noe krig tok,
båret på veien videre; en fugl bar av
over det åpne hav; en den grå ulven delte
med Døden; den ene en trist adelsmann
begravd i en jordgrop.

Så menneskenes skaper la denne regionen øde,
inntil den eldgamle verden av giganter, mangler støy
av innbyggerne, sto stille.
Han som dypt betrakter denne muren,
og dette mørke livet med kloke tanker,

gammel i ånden, husker ofte for lenge siden,
en mengde kamper og sier disse ordene:
«Hvor er hesten? Hvor er den unge krigeren? Hvor er giveren av skatter?
Hvor er setene for bankettene? Hvor er gledene i salen?
Akk, den lyse koppen! Akk, den utsendte krigeren!

Akk, herligheten til prinsen! Hvordan tiden har gått,
forsvant under nattens ror, som om det aldri var det!
Nå i stedet for en elsket vert står
en mur fantastisk høy, dekorert med slangeliknelser.
Spydens krefter tok adelsmennene,
våpen grådige for slakting; skjebne den kjente,
og stormer slo mot disse steinete bakkene,
fallende snøstorm binder jorden,
vinterens støy, så kommer mørket.
Nattens skygge blir mørk, sender fra nord
en grov haglregn i fiendskap mot krigerne.
Hele jordens rike er fullt av problemer,
driften av skjebnene forandrer verden under himmelen.
Her er rikdom forbigående, her er venn forbigående,
her er mannen forbigående, her er kvinnen forbigående,

hele denne jordens grunnvoll blir tom.
Så talte den vise i ånden, satt for seg selv i privat meditasjon.
Den som er god holder pantet sitt, og mannen skal aldri åpenbares
vreden i brystet hans for raskt, med mindre han, mannen,
bør vite på forhånd hvordan å oppnå midlet med mot.
Det skal gå godt for den som søker nåde,

trøst fra Faderen i himlene, hvor en fasthet
står for oss alle.